Åpent brev til Moldejazz 2015, av Elin Vister

«Bare den dagen gryr som vi er våkne til å ta imot

– Henry David Thoreau

Det er en stor ære å inviteres som festivalutstiller. Hjertelig takk! Jeg gleder meg veldig til å presentere arbeider i Soundscape Røst serien for dere og håper å jobbe med et nytt arbeid som er mer stedspesifikt, fra fuglefjellene på Runde som også stilner hen.

Som engasjert kunstner og privatperson, opptatt av klimaendringer, økologisk overgang og omstilling, tap av biologisk mangfold, mangfoldsbegrepet, det ikke-menneskelige, lytting, samt såkalt race, gender og postkolonialisme, menneske-natur-diktonomi mm, kan jeg ikke leve med å motta støtte fra det jeg definerer som uetiske sponsorer, dvs. virksomheter som direkte eller indirekte bryter med bla. naturmangfoldloven, grunnlovsparagraf 112 og med menneskerettighetene.

Jeg ønsker å ha full kunstnerisk frihet når jeg presenterer arbeidene mine og jeg er opptatt av hvor midler/vederlag jeg skal motta har sin opprinnelse. Hva er de kontemporære historiene bak sponsormidlene? Hvilken næring er de hentet fra? Hva slags aktører? Hva oppnår de ved å sponse en stor internasjonal festival som Molde Jazzfestival? Hva er strategiene bak slike sponsormidler? Hvordan setter jeg dette i lyset av en internasjonal sosiopolitisk kontekst her og nå?

At Molde Jazzfestival, en av Norges lengstlevende, viktigste festivaler er sponset av en værsting som Shell er problematisk på mange plan. Både for Moldes miljøprofil, deres ansikt utad i Norge og i utlandet, for artistene som skal opptre på festivalen og mange av de frivillige og ansatte. Jeg har sjøl spilt på Molde Jazzfestival en rekke ganger og nytt denne helt spesielle uka på mange nivåer, både som artist og publikummer.

Shell jobber dessverre ikke for en omstilling. De stiller seg ikke bak FN´s klimamål. Derimot er de blant de selskapene som fortsetter å presse på for økt utvinning – fordi aksjeeierne alltid skal ha sitt utbytte. Denne profitten er mye viktigere en vår alles felles framtid og settes alltid først. Jeg inkluderer det ikke-menneskelige her. Jeg vil ydmykt anbefale den über-kompetente Molde ledelsen å lese den siste boka til Naomi Klein. Her forklarer hun enkelt hvordan kapitalismen og klimaendringer går som hånd i hanske, og viser at en økologisk overgang/omstilling innafor kapitalismen og dens uregulerte markedsøkonomi er en umulighet. Shell er en av de mest aggressive utvinningsselskapene vi har i verden. De ønsker storstilt boring i det sårbare Arktisk, og har fortida bla. saksøkt Greenpeace-aktivister som prøver å stoppe olje- og gassutvinning i Arktis. Shell forsøkte seg nylig på et sponsorsamarbeid med Lego, men Lego droppet Shell etter internasjonalt press. Jeg trenger vel ikke å nevne Shells historikk i Niger-deltaet som de er saksøkt for. Så har vi Shell og fracking; ja, lista er lang.

Jeg ønsker meg et Norge hvor festivaler finner grønne, sosial bevisste, framtidsretta sponsorer. Jeg vil trekke fram Øya-festivalen som et godt eksempel her. Det er derfor viktig å bevisstgjøre festivalledelser landet rundt om at veldig mange kunstnere og artister som spiller på festivaler, ufrivillig (om enn passivt) ender opp i et ufrivillig samarbeid med bedrifter og næringer som driver uetisk virksomhet på forskjellige plan.

Jeg vil insistere på at mitt syn ikke avfeies som utopisk eller urealistisk. Det er et språklig maktmisbruk å avfeie idealisme og ønsker om en alternativ verden som utopisk. Vi, folket, har rett til å ønske oss en annen verden som ikke er hierarkisk, imperialistisk, rasistisk, misogyn osv. Som veldig mange andre kunstnere og kunstnerorganisasjoner i Norge og i utlandet, bl.a. CAN (Concerned Artists Norway) og Stopp Oljesponsing av Norsk Kulturliv som jeg er endel av, ønsker jeg og mange andre å skape et fora for å kunne diskutere sponsorproblematikken i lys av klimaendringer, imperialisme mm.

Jeg ønsker derfor å oppfordre festivalen til å avslutte sitt samarbeide med Shell og vurdere å lete etter en bærekraftig sponsor som vil svinge med jazzens røtter og grunnkultur, ikke mot. Jazzen er mangfoldig, leken, improvisatorisk, antirasistisk og fri. Kunne ikke sponsorene matche jazzens profil? Ønsker ikke festivalen det samme? Kan festivalen tenke seg å åpne opp for å organisere seg annerledes, uavhengig av “skitne” sponsorer?
Jeg utfordrer derfor Molde-festivalen til å arrangere en debatt om etikk rundt, sponsing og om festival-Norges miljøansvar. Jeg ønsker også å utfordre festivalen og andre rundt i landet til større transparens. Hva er for eksempel Shell-kontrakten verdt for Molde? Jeg vil gjerne kjøpe meg ut av Shell-sponsingen. Jeg ønsker å få et innsyn i mange prosent av det MKF har mottatt i vederlagsstøtte fra festivalen som kommer direkte fra Shell. Så ønsker jeg å kjøpes fri eller rett og slett sende denne biten i retur.

Jeg ønsker meg en kontrakt som understreker at jeg ikke skal opptre under en Shell-logo. Jeg har en kollega i Stopp Oljesponsing av Norsk Kulturliv som har bedt om det samme, og med hell, fra Festspillene i Bergen. Og hvis jeg eller verket mitt er med i et program, ønsker jeg en markering i form av en Shell-fri sone.

Når dette er sagt håper jeg å møte denne situasjonen organisk og åpent med mye humor. Det vil en performance jeg kommer til å gjøre i relasjon til installasjonen min reflektere.

Takk for at dere lyttet!

Elin Mar Øyen Vister, Skomvær Fyrstasjon, 22.4.2015

Lego-Greenpeace

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Debatt og merket med , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Åpent brev til Moldejazz 2015, av Elin Vister

  1. Tilbaketråkk: » Når jazzen smaker oljesand

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s