I Aftenposten den 19. juli skriver Andreas Halse at «Det er merkelig å kritisere at oljebransjen sponser kulturlivet». Dette førte til debatt i både Aftenposten og Dagsnytt 18.
To innlegg ble skrevet av nye aksjonister i Stopp oljesponsing av norsk kulturliv. Først ute var Hasse Farmen: «Nei, Halse. Det er ikke merkelig å kritisere oljebransjen for å sponse kulturlivet.»
Fulgt opp av Motvind-festivalens ledere Haakon Stiff Aamlid og Andreas Hoem Røysum: «Vi bør diskutere hvordan norsk kulturliv kan klare seg uten oljesponsing.»
Vi trykker også innleggene i sin helhet her:
Nei, Halse. Det er ikke merkelig å kritisere oljebransjen for å sponse kulturlivet.
av Hasse Farmen, Aftenposten 26.07.2016
Det er merkelig å la være.
Sett i lys av bølgen av kulturinstinstitusjoner- og organisasjoner som slutter å investere i eller takker nei til sponsing fra fossil industri, er det merkelig å lese Andreas C. Halses kommentar i Aftenposten 19.7.
Det er vanskelig ikke å tolke Halse dithen at han faktisk harselerer over at «en gjeng artister (…) har etablert en motfestival mot jazzfestivalen i Kongsberg fordi både olje- og våpenprodusenter var med på å finansiere gildet».
Med Halses argumentasjon er det mange som ligger lagelig til for harselering.
Deinvesteringsbølgen skyller over Vesten
Norges største popfestival, Øyafestivalen, har signert et internasjonalt opprop som sier nei til oljesponsing. Musiker Maja S. K. Ratkje blir sitert på Øyafestivalens hjemmesider: «Å være sponset er å være en del av PR-apparatet til en bedrift. Det er en gjensidig avtale som forplikter og som har som mål å bygge hverandres merkevare. En internasjonal snuoperasjon bort fra fossilnæringa er på gang, mens industrien selv klamrer seg til kulturen for å kjøpe seg sårt trengt godvilje.»
Tate Modern i London er Storbritannias nasjonale museum for moderne kunst, og er en del av denne internajonale snuoperasjonen. Museumsgiganten har brutt sitt samarbeid med petroleumsselskapet BP (tidligere British Petroleum og for en kort tid kjent som BP Amoco), og tre andre av Storbritannias største museum kan komme til å gjøre det samme.
I 2014 bestemte Glasgow University å trekke alle sine investeringer i fossilindustrien. En «deinvestment»-bølge skyller over den vestlige verden, som ikke begrenser seg til kulturlivet og akademia.
Berlin, Stockholm, Paris, København og Oslo er byer som siden har vedtatt å trekke alle sine investeringer i fossil industri. Også leketøysindustrien tar bølgen: i 2014 brøt Lego sitt samarbeid med BP.
Sponsing korrumperer
I Storbritannia viser en ny rapport at sponsing av kulturlivet korrumperer. Naomi Klein skriver i sin siste bok, This changes Everything, at denne bølgen av nei til oljesponsing, signaliserer at det er uetisk å være assosiert med en industri som har som forretningsmodell – med fult overlegg- å destabilisere klodens livsgrunnlag.
Halse ser oljenæringens sponsing av kultur som et bevis for at næringen fortsatt tar noe samfunnsansvar og «bryr seg om samfunnet den er en del av».
I så fall ser Halse kun hva næringen sier de gjør, ikke hva de i realiteten gjør: De gjør samfunnet næringen er en del av ulevelig for sine barnebarn.
Det blir som å rose regjeringen den ene uka når de med den ene hånda signerer Paris-avtalen, og ikke riser dem uka etter når de med den andre hånda skriver under på utlysninger av nye konsesjoner for oljeleting i Barentshavet.
Norge har ikke ansvar for å drive PR for næringen
Som Klein skriver: Deinvesteringsbølgen signaliserer også at de enorme skattefordelene oljeselskapene har, sammen med de enorme fortjenestene de fortsatt gjør, må pumpes tilbake i økonomien i form av investeringer i fornybare energikilder.
Ettersom Norges velstand er basert på olje, så har vi også et større moralsk ansvar enn mange andre land til å bruke den velstanden på å bremse klimaendringene, ikke drive PR for næringen.
Vi bør diskutere hvordan norsk kulturliv kan klare seg uten oljesponsing
av Haakon Stiff Aamlid og Andreas Hoem Røysum, Aftenposten 11.08.2016
Kritikken av oljeindustriens sponsing av norsk kulturliv er fullstendig legitim. Det er derfor synd at debatten blir gående i sirkler.
I Aftenposten den 19. juli skriver Andreas Halse at «Det er merkelig å kritisere at oljebransjen sponser kulturlivet».
I sin kronikk trekker han frem Motvind, en protestfestival mot våpen- og fossilindustriens sponsing av det norske kulturlivet.
Som initiativtagere til Motvind-festivalen og ferske rekrutter til aksjonsgruppen Stopp oljesponsing av norsk kulturliv, er det på sin plass å redegjøre for de misforståelser og faktafeil Halse presenterer i sin kronikk.
Ikke kritisere staten?
Det er riktig som Halse skriver, at norsk kulturliv, i likhet med de aller fleste sektorer i den norske offentlighet, ønsker seg en større del av den statlige pengekaken.
En logisk konsekvens vil derfor være at muligheten for kritikk av staten forsvinner med forespørselen om statlige tilskudd.
Vi håper og tror at Halse er uenig i dette.
Oljeindustriens motiver
Vi leser også Halse som at norske artister burde være mer takknemlige overfor oljenæringen.
Ved første øyekast gir dette kanskje mening, men det er før man ser nærmere på oljeindustriens bakenforliggende motivasjoner for sponsing av kulturlivet:
Det er nemlig en betydelig forskjell på oljeindustriens sponsormidler og støttepenger gitt gjennom for eksempel Kulturrådet.
Det er riktig at sistnevntes finanser stammer fra en felleskasse som også er oljesmurt, men dette utgjør, noe Halse selv nevner i sin kronikk, et mindretall av statsbudsjettet.
Dette er òg midler som vi gjennom demokratiske valg er delvis med på å bestemme over. Sponsormidler gitt av oljeindustrien handler ikke om dens idealistiske ønske om å bidra til mangfoldet i det norske kulturlivet – nei, sponsing er produktplassering; sponsormidler deles ut for å oppnå godvilje i samfunnet.
Oljeindustrien er fullstendig klar over at de opererer i en etisk gråsone.
Like sikkert vet de at en iøynefallende plassering av sin logo på festivalscenenes backdrop, vil produsere positive konnotasjoner til deres etisk tvilsomme virksomhet.
Debatt i sirkler
Det stemmer ikke, slik Halse hevder, at det blant norske artister er en «fullstendig fraværende» skepsis til statens rolle.
Protestfestivalen Motvind ble ikke uten grunn arrangert parallelt med Kongsberg Jazzfestival; sistnevnte er nemlig sponset av våpenprodusenten Kongsberg Gruppen, som er – hold deg fast, Halse – deleid av den norske stat. Dermed er en kritikk av Gruppens virksomhet samtidig en kritikk av staten.
Kritikken av oljeindustriens sponsing av norsk kulturliv er fullstendig legitim. Det er derfor synd at debatten blir gående i sirkler.
Nå bør vi heller ta et steg videre og diskutere konsekvensene av oljesponsing og hvordan norsk kulturliv kan klare seg uten.
Undertegnede vil understreke at vi ønsker Andreas Halse velkommen på veien videre, og avslutningsvis vil vi berømme hans glimrende analyse av den norske stats tapte kontroll over oljenæringen.
stoppoljesponsingavnorskkulturliv 