Kraftig kunst eller kunstig kraft, FiB?

Innlegg trykket i Bergens Tidende 07.06.2016

Festspillene kaller seg en utforskende og uredd festival. Hvorfor er de da så redd for at debatt skal få konsekvenser?

Det er juni. Det er Festspill. Det er samfunnsdebatt. Men tror ledelsen egentlig på kunstens kraft eller at debatten skal få konsekvenser? Etter at markeds- og kommunikasjonssjef Nina K. Lauvsnes møtte kunstner Maja Ratkje og kulturforsker Georg Arnestad til debatt, har jeg virkelig begynt å lure.

Det var Studentersamfunnet i Bergen som hadde invitert for å sette fokus på oljesponsing og Festspillenes samarbeid med petroleumsselskapet Statoil.

Under debatten sa Lausnes at Festspillene ønsker debatten velkommen, og at de gjerne vil la kunsten komme til orde og være en arena for å ta denne typen debatter. Samtidig sa hun at faren ved slik debatt er at oljeselskapene trekker seg ut av denne typen samarbeid. Og det ønsker Festspillene i Bergen ikke. Er ikke også premissene for en debatt lagt død da? Hvis ledelsen allerede har avskrevet enhver form for endringsvilje i egen praksis, snakker man egentlig bare til veggen.

Lauvsnes har selvsagt et poeng i at det vil være et «politisk statement» å trekke seg fra Statoil. Men det å beholde dem er et minst like tydelig signal – i motsatt retning. Politikk er ikke bare noe våre folkevalgte driver med. Det er noe som skjer, hver dag. Festspillene som tilrettelegger for viktig kunst og store spørsmål i samfunnet, må reflektere over sin rolle og makt når de assosierer seg med navn fra næringslivet. Alle har en grense – og det er lite sannsynlig at Festspillene for eksempel ville latt seg sponse av et tobakkselskap slik verden ser ut i dag.

I kjølvannet av Parisavtalen er ambisjonene om å begrense den globale oppvarmingen skjerpet til 1,5 og ikke 2 grader. Sponsoren vi snakker om har så langt ikke en gang klart å lage en forretningsplan som møter en fremtid innenfor togradersmålet. Det er ingen god partner for kulturlivet, spesielt ikke om man bryr seg om klima og miljø. Det har Festspillene signalisert at de gjør, både direkte gjennom kunsten og i debatter og samtaler om tilknyttede tema. I fjor var en forestilling om havstigning med et dansekompani fra Stillehavet en av festivalens store satsinger. I år var blant annet Vandana Shiva invitert på programmet.

Hvis Festspillene mener det er viktig med miljø, så må de også vise det i egen praksis – og da med mer enn grønne sykler og elbiler. Det er noe litt merkelig over å fastholde at kunsten har kraft til å løfte frem miljøspørsmål, samtidig som man ikke reflekterer over hvem en selv velger å løfte frem ved valg av samarbeidspartnere. At beløpet er forsvinnende lite sammenlignet med den offentlige støtten gjør ikke saken bedre. Men også uavhengig av beløpsstørrelse, er det å tro at man både kan fremme bærekraft og bære frem logoen til et av de største fossilselskapene i Norge – som for ordens skyld ikke har en plan for å møte togradersmålet – er en vegring for å ta stilling og en Ole Brumm-tankegang som ikke er festivalen verdig.

For å sitere noen kloke ord fra Lisa Nøttseters kritikk av den siste Carte Blanche-forestillingen: «Tiden vi lever i er avgjørende for det største av alle «vi» – for alt det levende livet. For flokken.» Det er en refleksjon vi alle må ta innover oss. I en flokk der noen har mer ressurser enn andre – slik de som arrangerer festivaler og tilrettelegger arenaer i offentligheten unektelig har – blir det ekstra viktig at de går foran og leder. Vi er alle en del av verden. Å late som noe annet blir kunstig i lengden.

Ragnhild Freng Dale

Svar fra Nina Lauvsnes i BT

Reklame

Studentersamfunnet i Bergen inviterte til debatt

Vi ble invitert til Bergen og Maja S. K. Ratkje deltok i debattpanel under ‘oljeuka’ med bl.a. Festspillene i Bergen. Vi setter stor pris på at debatten vår løftes fram på denne måten, og tar gjerne imot flere invitasjoner fra alle som ønsker å møte oss i debatt om de oljesponsing. Her kan du høre debatten med påfølgende spørsmål fra salen i opptak!

«Kvar endar oljeeventyret? I samband med NHHS Kulturkonsumenter ynskjer Studentersamfunnet i Bergen velkomen til debatt om det oljesmurte kulturlivet. Forkludrar eller berikar oljesponsinga kulturen?

Nett som det meste anna i Noreg er kulturbudsjetta gjennom-syra av olja, men no markerer stadig fleire aktørar seg mot dette. Maja S. K. Ratkje er ei av initiativtakarane til aksjonsgruppa «Stopp oljesponsing av norsk kulturliv». Ho møter kulturforskar, Georg Arnestad, og marknads- og kommunikasjonsdirektør i Festpillene, Nina Lauvsnes, til paneldiskusjon om oljesponsa kultur.»

Oljeprotesten brer seg

Klassekampen lager sak om den internasjonale kampanjen Fossil Funds Free.

På trykk 06.10.2015

Internasjonalt opprør mot oljesponsing – bli med!

I disse dager har vi gleden av å annonsere at motstanden mot oljesponsing har fått internasjonal oppmerksomhet på et svært høyt plan. Teatre som Royal Court Theatre og Arcola Theatre i London, forfattere som Caryl Churchill og artister som Susanne Sundfør har allerede signert et opprop der de lover å ikke ta imot penger fra fossilindustrien og å utfordre deres kolleger til å gjøre det samme.

Det har fått stor oppmerksomhet, blant annet The Guardian.

I pressemeldingen skriver Fossil Funds Free at over 200 organisasjoner og enkeltkunstnere har signert, fra en rekke land inkludert  USA, Storbritannia, Canada, Norge, Brazil, Australia, Franrike og Egypt. Listen har allerede vokst til over 300, og det er ikke for sent å hive seg på, om du ønsker å bli med.

Underskriverne forplikter seg til følgende:
‘We do not take any oil, coal, or gas corporate sponsorship for our cultural work. We call on our peers and institutional partners to refuse fossil fuel funding too.’

Direktelink til logo-pakke får du også her. Bruk i vei, det er gratis!

I lys av kunnskapen vi har om klimaendringer, og kunstens viktige rolle i samfunnet, er kulturlivet og arbeidet vårt for viktig og dyrebart til at vi kan være assosiert med fossilindustrien eller la dem bruke vårt arbeid for å skape seg et godt image for egen vinning.

Vi er ikke på samme lag, og det er på tide å vise det. Signer oppropet i dag!

http://fossilfundsfree.org/

STATOIL + MUNCH, artikkel i magasinet Billedkunst, no 1, 2015

Statoil og Munchmuseet lanserte The Edvard Munch Art Award i januar. Den nye prisen på 500 000 kroner har fått mye oppmerksomhet i pressen, men har også blitt møtt med kraftig kritikk i kunstfeltet.

Stein Olav Henrichsen, direktør ved Munchmuseet, er svært tilfreds med samarbeidet med Statoil.

– Vi er veldig fornøyd med at vi har fått en så solid partner som Statoil. Munchmuseet har utviklet konseptet for prisen, og Statoil og museet vil samarbeide om finansiering og profilering av prisen. Utenriksdepartementet er også med som bidragsyter.

– Hvordan er rollefordelingen mellom Munchmuseet og Statoil?

– Statoil står for prisbeløpet og bidrar i tillegg med 250 000 kroner til å dekke andre kostnader vedrørende prisen, men The Edvard Munch Art Award eies, styres og administreres av Munchmuseet. Museets direktør oppnevner utmerkelsens jury inkludert dens leder. Juryens arbeid administreres av en sekretær med kunstfaglig kompetanse, oppnevnt av Munchmuseets direktør.

– Kritikerne av den nye prisen hevder at museet har inngått et samarbeid med en uetisk partner, og at dette i stor grad farger prisen. Hva er din kommentar til det?

– Å la seg nominere til Edvard Munch Art Award er frivillig. Kunstnere som ikke ønsker å bli vurdert, står fritt til å avstå. Statoil har ingen innflytelse på hvem som blir nominert eller hvem som mottar prisen. Vi anerkjenner kunstnerens ytringsfrihet, og prisen vil bli tildelt ut fra kunstog kulturfaglig skjønn.

PROFILERING

Den tidligere Statoil kunstpris, som ble utdelt tre ganger, sist i 2011, er nå avviklet til fordel for den nye Munch-prisen. Informasjonsdirektør i Statoil, Jannik Lindbæk jr., ønsker ikke å svare direkte på spørsmål om avviklingen skyldes kritikk.

– Statoils støtte til denne prisen er en videreutvikling av selskapets engasjement overfor kulturlivet og billedkunstfeltet som en del av talentprogrammet Morgendagens helter. Et viktig steg i vårt arbeid for å ta Statoil kunstpris til neste nivå var å finne en langsiktig samarbeidspartner. Arbeidet tok tid, men det var verdt det: Vi får nå anledning til å bidra til realiseringen av et unikt og spennende konsept som lanseres samme år som vårt Morgendagens helter-program feirer ti år.

– Navnet på den nye prisen reflekterer ikke i like stor grad dere som givere. Hva tenker du om Statoils synlighet som sponsor i dette tilfellet, og på hvilken måte er prisen nyttig for dere?

– Dette er et samarbeid som begge parter ønsker. Det ligger også inne i avtalen visse gjenytelser – som det gjør i alle sponsoravtaler – i form av en viss profilering, sier Lindbæk jr.

UETISK

Gruppen Stopp oljesponsing av norsk kulturliv har vært sterkt kritiske til Statoils sponsorvirksomhet tidligere, og de mener også Munchmuseet burde finne seg en annen samarbeidspartner.

– Hva er problematisk med Statoils nye pris?

– Vi lever i en tid der vi har kunnskap nok til å vite at vi må gjøre alt vi kan for å nå FNs togradersmål. Det er ute av synk med tidsånden at det i Edvard Munchs navn nå skal utdeles en internasjonal kunstpris som sponses av Statoil, et av de mest utvinningsaggressive olje- og gasselskapene i verden og det eneste som har prosjekter og lisenser i alle arktiske stater. Det er grunnlag for å si at Statoils virksomhet på norsk og internasjonal jord bryter med grunnlovens paragraf 112, og tjæresandutvinningen i Alberta bryter med Treaty 8 (en traktat som blant annet skulle garantere urbefolkningen i området å fortsette å kunne leve av naturen gjennom jakt og fiske, red.anm.).

– Vi mener Munchmuseet burde finne seg en bedre sponsor, som verdig kan støtte kunst som er «kritisk engasjert i sosiale og politiske spørsmål og sammenhenger», slik Munch-prisen en gang tok mål av seg til å gjøre.

– Hvordan tenker dere at kunst- og kulturfeltet bør reagere på denne formen for konsernreklame?

– Vi er ikke imot sponsing generelt, men vi ønsker å skape større bevissthet rundt hva sponsingen innebærer. Kunst- og kulturaktører bør være klar over at de inngår i omdømmebyggingsprogrammet til sponsoren. Man trenger ikke innta en servil rolle overfor enhver som kan tenke seg å gi penger. Dersom sponsoren driver en virksomhet man ikke synes er forsvarlig, bør man vurdere om man ønsker å være med på å bygge opp under legitimiteten til denne virksomheten. – Samtidig understreker vi at det ikke er enkeltkunstnere vi vil kritisere, men sponsorsamarbeid mellom institusjoner som for eksempel Munchmuseet og Statoil; Kongsberg Jazzfestival og Kongsberg Våpenfabrikk; Astrup Fearnley Museet og Lundin Oil. Disse samarbeidene setter den enkelte kunstner i et vanskelig dilemma. Institusjonene må derfor se seg om etter bedre støttespillere, og de finnes det mange eksempler på. Øyafestivalen går veldig godt uten fossilindustriens penger, og by:Larm lever fint i kjølvannet av Statoil-kontroversen.

– Statoils «synlighet» er tonet noe ned i dette tilfellet, også i navnet på prisen. Er ikke det positivt, sett fra deres perspektiv?

– Synlig i tittelen eller ikke, kunnskapen om at Statoil er pengedonoren, ligger der, det ser man tydelig på lanseringen. Informasjonen vil være tilgjengelig for de fleste. Når du «googler» Munch, Norges største kunstner, vil du etterhvert også havne hos Statoil. Det er dette som betyr noe, og det vet Statoil. Vi tviler på at de noensinne vil opptre som en anonym giver, engasjementet for kunstens egenverdi er neppe så genuin. Statoil fortalte i fjor at de forventer mer tilbake enn noen billetter og en logo i programmet når de inngår kultursamarbeid. Dette handler om merkevarebygging. – Dessuten: Statoil betaler 78 prosent i skatt på alt overskudd. Å sette kunstsponsing som utgiftspost er faktisk å flytte penger som ellers ville gått til fellesskapet, men som Statoil i stedet bruker for å se generøse ut – i realiteten snakker vi faktisk om at det kun er 110 000 kroner i «tapt utbytte» for Statoil sin del.

billedkunst_2015_s-6-7_nytt

Olje, våpen – og jazz

Jazzen befinner seg i en etisk knipe takket være sponsorer det ikke svinger av.

Publisert i Morgenbladet 02.07.2015.

photo: Christian Belgaux

Så gjør vi det igjen, vi går høyt ut og stiller kritiske spørsmål til ledelsen ved noen av Norges største festivaler vedrørende deres valg av sponsorer. Vi ønsker å minne om festivalenes samfunnsansvar og vi ber om større grad av transparens rundt sponsormidler.

Og mens vi venter på beskyldninger om dobbeltmoralisme, kan vi glede oss over at oppmerksomheten rundt kultursponsing i etiske gråsoner endelig er i ferd med å ta seg opp i norske medier. Når kultursponsorer ikke ønsker å følge FNs klimakrav eller når de er en del av en internasjonal krigsindustri, er det en viktig og ønsket debatt.

Klassekampens serie om oljesponsede festivaler i fjor sommer og Dagsavisens artikler de siste ukene er gode eksempler. I Dagsavisen 19. juni problematiseres våpenindustriens tette forbindelse til kulturlivet i Kongsberg. I aksjonsgruppa «Stopp oljesponsing av norsk kulturliv» har vi de siste årene forsøkt å belyse hvordan den pågående sponsingen fra fossilindustrien påvirker valgene til kulturlivets aktører. Hva har det å si for samfunnsutviklingen, sett i lys av våre felles voksende miljøutfordringer, at store deler av kulturlivet er direkte eller indirekte knyttet til fossil virksomhet gjennom sponsoravtaler?

Vi bruker fortsatt mye krefter på å forsvare at selve debatten er legitim, all den tid kulturlivet også mottar statlig støtte. At reklamepenger og PR for børsnoterte selskaper selvsagt ikke det samme som demokratisk styrte skattepenger synes fremdeles vanskelig å forstå for mange, slik Laila Gustavsen (Ap) viser i Dagsavisen 21. juni: «Det er de samme pengene om de kommer fra en våpenprodusent eller gjennom Kulturrådet». Av de store norske festivalene er det kun Øya-festivalen som sier klart nei til sponsorer de mener er uetiske.

Samfunnsansvaret til de store festivalene stort og ømt. De påvirker direkte og kan fremme holdninger overfor en stor og gladstemt del av befolkningen. Dette vet også næringer som har behov for positiv omtale og profilering. Sponsorenes tette bånd til festivalene gjør at store ord om kunstens uavhengighet fort bare blir spill for galleriet. Kunstnere må finne seg i å bli en del av sponsorenes PR-kampanje, enten det skjer i et sponsortelt, gjennom logoprofilering på materiell eller på nett, eller til sponsorenes kulturelle forlystelser.

Da vår kollega Ragnhild Freng Dale diskuterte Festspillene i Bergens samarbeid med Statoil på Dagsnytt atten 28. mai, ville heller ikke festspilldirektør Anders Beyer oppgi hvor stor prosent Statoils sponsing utgjorde, men røpet at en hovedsponsor spytter i minst en million. Dette høres umiddelbart ut som et stort beløp, men for en stor festival blir det kun en liten del av totalinntektene. Sponsorene får betydelig mer tilbake i form av godvilje og profilering. Et demokrati er tuftet på transparens. Vi oppfordrer alle norske festivaler, spesielt knutepunktfestivalene, til å legge konkrete tall på bordet.

Det er ikke populært å utfordre internasjonale storselskaper som sponser et kulturliv som man selv er en del av. Vi velger likevel å stå sammen i vår rett til å uttale oss. Det er ikke jazzen vi er ute etter når vi setter søkelyset på festivalene i Kongsberg og Molde, men de kritikkverdige virksomhetene de lar seg sponse av. Men vi mener også at festivalene slipper for lett unna når så få tør stille spørsmål ved etikken i sponsorvalg. Verre enn anklager om dobbeltmoral er risikoen for å miste oppdrag eller å bli sensurert, direkte eller indirekte.

Elin Mar Øyen Vister, som er festivalutstiller ved Møre og Romsdal Kunstsenter under årets Moldejazz, ønsker med sin utstilling å utvide mangfoldsbegrepet og problematisere det polemiske natur-kultur-skillet. Tittelen, Fjellene forteller at stillheten er døden, vitner om en sosiopolitisk motivasjon, og går i nærdialog med økosorgen som er en av konsekvensene av klima- og miljø-ødeleggelser, slik nedgangen i sjøfuglbestanden på Runde utenfor Ålesund er et eksempel på. Da Øyen Vister i et åpent brev til festivalen i april, nylig publisert på bloggen til «Stopp oljesponsing av norsk kulturliv», etterlyste dialog og debatt rundt Moldejazzens miljøetiske ansvar, ønsket festivalen å skille utstillingen fra festivalprogrammet. De snudde etter hvert, kanskje fordi noe annet ville kunne oppfattes som en slags kunstnerisk sensur? Og fordi kunstneren selv fortsatt ønsket å være en del av festivalen.

Det må være rom for samfunnskritiske kunstnere i offentligheten, også her. Festivalene forholder seg stort sett tause til slike saker når de konfronteres. Når det er kunstnerne som blir sittende igjen med samvittighetsspørsmål og risikerer utestengelse fra festivalkulturen, kan vi da spørre hvem festivalene er til for?

Festivalledelsen i Molde er redde for å gjøre seg upopulære hos Shell samtidig som 90-årige bestemødre, støttet av folkevalgte i Seattle og 7 millioner underskrifter, blir arresterte for å demonstrere mot det samme selskapets planer om oljeutvinning i Arktis. I Kongsberg er jazzfestivalen og flere og flere lokale kulturaktører sponset av Kongsberg Gruppen, som nylig har inngått en kjempekontrakt med et av verdens verste diktaturer, Oman. De har og eget kontor i Saudi-Arabia. Oljeteknologi-konsernet FMC Technologies er dessuten Kongsberg Jazzfestivals generalsponsor. At bedriftene har lokal tilknytning til jazzens hovedsteder, betyr ikke at de er næringer som er hevet over kritikk.

Det er problematisk at jazzen i Norge assosieres med våpen og olje. Vi håper nå på en debatt i mediene og blant festivalarrangører, kunstnere og folk flest. Og gjerne en debatt som går lenger enn til å diskutere om debatten er legitim, men som griper fatt i det langt viktigere spørsmålet: hvem ønsker vi velkommen som sponsorer? Og hvem ønsker vi å takke nei til? Et sponsorsamarbeid går nemlig to veier, det er ikke kun du som blir støttet av våpenprodusenten og oljeselskapet. Du støtter også dem.

Maja S. K. Ratkje, komponist og musiker

Elin Mar Øyen Vister, kunstner og komponist

Kultursponsing og andre unoter

«Direkte sponsing betyr å ukritisk gjøre seg til et utstillingsvindu for firmaer som ønsker å framstå i et best mulig lys. For en brusfabrikant, en bank, en sjømatforedler, en lokal næringsvirksomhet eller en miljøorganisasjon handler dette om logoplasseringer og synlighet, om markedsføring og merkevarebygging. Vil selskaper som Statoil, Shell eller Kongsberg Gruppen pusse opp fasaden i offentligheten, er det lite som er så effektivt som å risle penger inn i positive, lokale tiltak.»

Dagsavisen Mode Steinkjer gir oss full støtte i avisa 27.juni 2015. Les hele kommentaren her.

Åpent brev til Moldejazz 2015, av Elin Vister

«Bare den dagen gryr som vi er våkne til å ta imot “

– Henry David Thoreau

Det er en stor ære å inviteres som festivalutstiller. Hjertelig takk! Jeg gleder meg veldig til å presentere arbeider i Soundscape Røst serien for dere og håper å jobbe med et nytt arbeid som er mer stedspesifikt, fra fuglefjellene på Runde som også stilner hen.

Som engasjert kunstner og privatperson, opptatt av klimaendringer, økologisk overgang og omstilling, tap av biologisk mangfold, mangfoldsbegrepet, det ikke-menneskelige, lytting, samt såkalt race, gender og postkolonialisme, menneske-natur-diktonomi mm, kan jeg ikke leve med å motta støtte fra det jeg definerer som uetiske sponsorer, dvs. virksomheter som direkte eller indirekte bryter med bla. naturmangfoldloven, grunnlovsparagraf 112 og med menneskerettighetene.

Jeg ønsker å ha full kunstnerisk frihet når jeg presenterer arbeidene mine og jeg er opptatt av hvor midler/vederlag jeg skal motta har sin opprinnelse. Hva er de kontemporære historiene bak sponsormidlene? Hvilken næring er de hentet fra? Hva slags aktører? Hva oppnår de ved å sponse en stor internasjonal festival som Molde Jazzfestival? Hva er strategiene bak slike sponsormidler? Hvordan setter jeg dette i lyset av en internasjonal sosiopolitisk kontekst her og nå?

At Molde Jazzfestival, en av Norges lengstlevende, viktigste festivaler er sponset av en værsting som Shell er problematisk på mange plan. Både for Moldes miljøprofil, deres ansikt utad i Norge og i utlandet, for artistene som skal opptre på festivalen og mange av de frivillige og ansatte. Jeg har sjøl spilt på Molde Jazzfestival en rekke ganger og nytt denne helt spesielle uka på mange nivåer, både som artist og publikummer.

Shell jobber dessverre ikke for en omstilling. De stiller seg ikke bak FN´s klimamål. Derimot er de blant de selskapene som fortsetter å presse på for økt utvinning – fordi aksjeeierne alltid skal ha sitt utbytte. Denne profitten er mye viktigere en vår alles felles framtid og settes alltid først. Jeg inkluderer det ikke-menneskelige her. Jeg vil ydmykt anbefale den über-kompetente Molde ledelsen å lese den siste boka til Naomi Klein. Her forklarer hun enkelt hvordan kapitalismen og klimaendringer går som hånd i hanske, og viser at en økologisk overgang/omstilling innafor kapitalismen og dens uregulerte markedsøkonomi er en umulighet. Shell er en av de mest aggressive utvinningsselskapene vi har i verden. De ønsker storstilt boring i det sårbare Arktisk, og har fortida bla. saksøkt Greenpeace-aktivister som prøver å stoppe olje- og gassutvinning i Arktis. Shell forsøkte seg nylig på et sponsorsamarbeid med Lego, men Lego droppet Shell etter internasjonalt press. Jeg trenger vel ikke å nevne Shells historikk i Niger-deltaet som de er saksøkt for. Så har vi Shell og fracking; ja, lista er lang.

Jeg ønsker meg et Norge hvor festivaler finner grønne, sosial bevisste, framtidsretta sponsorer. Jeg vil trekke fram Øya-festivalen som et godt eksempel her. Det er derfor viktig å bevisstgjøre festivalledelser landet rundt om at veldig mange kunstnere og artister som spiller på festivaler, ufrivillig (om enn passivt) ender opp i et ufrivillig samarbeid med bedrifter og næringer som driver uetisk virksomhet på forskjellige plan.

Jeg vil insistere på at mitt syn ikke avfeies som utopisk eller urealistisk. Det er et språklig maktmisbruk å avfeie idealisme og ønsker om en alternativ verden som utopisk. Vi, folket, har rett til å ønske oss en annen verden som ikke er hierarkisk, imperialistisk, rasistisk, misogyn osv. Som veldig mange andre kunstnere og kunstnerorganisasjoner i Norge og i utlandet, bl.a. CAN (Concerned Artists Norway) og Stopp Oljesponsing av Norsk Kulturliv som jeg er endel av, ønsker jeg og mange andre å skape et fora for å kunne diskutere sponsorproblematikken i lys av klimaendringer, imperialisme mm.

Jeg ønsker derfor å oppfordre festivalen til å avslutte sitt samarbeide med Shell og vurdere å lete etter en bærekraftig sponsor som vil svinge med jazzens røtter og grunnkultur, ikke mot. Jazzen er mangfoldig, leken, improvisatorisk, antirasistisk og fri. Kunne ikke sponsorene matche jazzens profil? Ønsker ikke festivalen det samme? Kan festivalen tenke seg å åpne opp for å organisere seg annerledes, uavhengig av “skitne” sponsorer?
Jeg utfordrer derfor Molde-festivalen til å arrangere en debatt om etikk rundt, sponsing og om festival-Norges miljøansvar. Jeg ønsker også å utfordre festivalen og andre rundt i landet til større transparens. Hva er for eksempel Shell-kontrakten verdt for Molde? Jeg vil gjerne kjøpe meg ut av Shell-sponsingen. Jeg ønsker å få et innsyn i mange prosent av det MKF har mottatt i vederlagsstøtte fra festivalen som kommer direkte fra Shell. Så ønsker jeg å kjøpes fri eller rett og slett sende denne biten i retur.

Jeg ønsker meg en kontrakt som understreker at jeg ikke skal opptre under en Shell-logo. Jeg har en kollega i Stopp Oljesponsing av Norsk Kulturliv som har bedt om det samme, og med hell, fra Festspillene i Bergen. Og hvis jeg eller verket mitt er med i et program, ønsker jeg en markering i form av en Shell-fri sone.

Når dette er sagt håper jeg å møte denne situasjonen organisk og åpent med mye humor. Det vil en performance jeg kommer til å gjøre i relasjon til installasjonen min reflektere.

Takk for at dere lyttet!

Elin Mar Øyen Vister, Skomvær Fyrstasjon, 22.4.2015

NY Times’ artikkel om norsk motstand mot Statoil.

Vi runder av året med denne artikkelen, i selveste New York Times, om Norge, oljeavhengighet – og oljesponsing, der vår Martin Hagfors er blant dem som siteres.

Godt nytt, oljesponsorfritt år, takk for all støtte så langt – og nøl ikke med å ta kontakt om du trenger råd eller vil bli med på laget!

«musicians and artists have campaigned against the company’s widespread sponsorship of cultural events and organizations, which has included cash awards to performers whom Statoil calls “Heroes of Tomorrow.”

“Basically, you’re a billboard for an oil company,” Martin Hagfors, a musician, said in an interview in his studio in Oslo’s lively Gronland district. “And if you have any sense that we need to change direction, you can’t be a billboard for an oil company.”

Les hele artikkelen i NY Times her.

Ratkjes unike taletid – artikkel i Ballade.no

Dagens Næringsliv publiserte tidligere i høst et intervju med Ratkje om oljesponsing og hennes nye verk «Paragraf 112» skrevet for grunnlovsjubileet i 2014. Nettavisa Ballade.no fulge opp med en større artikkel i desember:

«Det er vanskelig å la meninger komme til uttrykk i en tabloid verden, og mange artister føler det viktigste er å holde tunga rett i munnen, og spesielt hvis de beveger seg utenfor komfortsonen. En one-liner skal helst ikke føre til en overskrift av politisk karakter, og det er ikke til å flytte under en stol at det for mange var muligheten til å (sitte på stolen og) uttrykke seg gjennom kreativt arbeid som gjorde det skapende feltet så forlokkende. Spørsmålet er om det er lov? Å ta medieplass og ikke kjenne det som forpliktende?»

Les hele artikkelen i Ballade her.